En epoke er over...eller er den det?

Det er med vemod jeg nå skriver dette innlegget. En epoke er endt i livene våre. En viktig del av vår hverdag er brutalt fjernet foran øynene på oss. De to andre. Skoleåret er over for alle tre, og ferien er igang. 

Først og fremst vil jeg hedre den av oss som er lengst fremme; Solveig! Hun er nå ferdigutdannet adjunkt, eller som vi andre vil kalle det: lærer. Lotta og jeg var så heldige å få være Sols følge på avslutningsseremonien ved Hio. Og for en seremoni! Der var det feststemte unge voksne, som opp på scenen en etter en, stolte mottok det ærverdige bevis på fullendt utdanning. Ja, sett deg ned, hold deg fast... En notatbok med Hios flotte logo på:) Ikke rart Sol smilte og neiet pent til til rektor. Etter 4 lange år kan hun vinke farvel til Høyskolen og trave med rak rygg inn på Ryenberget skole. Der skal hun sjarmere både unge og gamle, med sitt flotte vesen! Lykke til, Sola vår! Stolt a ræ!

Men nevneverdig er våre to andres liv også. Charlie er godt i gang med sykepleien, og etter et år med nye venninner, frekk sykepleieruniform anskaffet, spredning av sitt gode humør til de gamle på sykehjem, så kan også Lotta puste ut, og slappe av i ukesvis fra skolen. Sommeren ligger bare og venter på deg, Lotta! Koslige stunder for deg selv, med en go'bok, madrass og pute i ryggen, hodelykta på plass og strøm og internett på café i bogstadveien. Dette sier jeg kun fordi jeg vet det er sånn det IKKE blir:) Lotta skal altså jobbe i Oslo i sommer, med mange turer heim, til Kragerø og selvfølgelig lyse sommerkvelder med sin kjekke, staute Eivind!!

Når det gjelder meg, så er 2.året på førskolelærer fullført. Et år igjen, der høsten går med til soling, bading og glaning på kjekkaser på solfylte Hawaii. Før det må penga anskaffes, så nå befinner jeg meg for sommeren i Skien, hjertet av Telemark, der jeg har begynt i hjemmesykepleien som sommervikar. 

Det er som sagt med vemod jeg skriver dette innlegget. Ikke nok med at vi har dratt hjem etc. for sommeren, men vi er på vei ut av vårt felles rede for godt. Brutt opp, slått opp, sagt opp, hva du vil kalle det. Kollektivet er herved over. Nå høres det kanskje ut som om vi er bitre kvinner etter en vrien skilsmisse, men det er ikke saken. Vi er så gode venner som aldri før, men bo sammen for alltid er ikke realistisk. Dessverre. Her jeg sitter ved kjøkkenbordet i Skien føles det nesten litt stusselig. Ikke har jeg kontroll på hvor de fjonge befinner seg, ikke vet jeg hva de tar seg til, og ikke vet jeg hva de tenker på. 

Men til tross for denne nedtrykkende tanken, om en hverdag uten synet av de to vakre og frustrerte, så har vi mange gleder! En sommer fylt av badeturer til Rakke, jordbær, grilling, gitarspill, latter, kjøreturer på nattestid, grønne plener og solskinn! Og du, som jeg gleder meg til samtaler på nett til høsten, der jeg skryter av mitt problemløse (Haha!) liv på Hawaii, og jentene forteller om voksende mager (Beate!), romantiske dater, og kjekke mannebein! Javisst har vi mye å glede oss over!

Så fortvil ikke!

Jentene i Pilestredet/Kirkeveien/Holbergsplass/Honolulu forsvinner ikke!

God sommer alle sammen! Lenge leve de fjonge og frustrerte!